Med flyktningetragedier friskt i minne, blir vi stadig påminnet om hvor viktig det er å bidra til at folk kan unngå å måtte ty til flukt. Ved å hjelpe medmennesker i nød til verdige levekår der de har hjemmet sitt. Og til fred selvsagt.
Krigs eller fattigdomsflyktning
Media overøser oss med terrorbomber og mennesker som må flykte fra brutale krigskonflikter. Konflikter som oftest har sitt opphav i fattigdom og opprør mot urett. Maktkamp, korrupsjon og vanstyrt ledelse skaper også avmakt hos befolkningen. De fleste asylsøkere som tilbringer årevis med livet på vent i asylmottak tilhører denne kategori. Mens de med krigstraumer i bagasjen prøver å overbevise våre myndigheter om sitt beskyttelsesbehov ihht FNs flyktningekonvensjon. Krigsflyktninger har nordmenn en snev av aksept for, i begrenset antall. Men de fleste behandler dem dessverre fortsatt som fremmede man ikke vil slippe for tett innpå seg.
Fattigdomsflykninger kommer også fra urolige og ustabile områder, selv om det ikke pågår direkte krig. Vesten har vanskeligere for å både akseptere og absorbere strømmen av disse. Forståelig nok, siden det er en utømmelig kilde som Vesten ikke kan ha kapasitet til å ta seg av. Av den grunn blir det mer og mer viktig å bedre levekårene der de kommer fra. Politiske endringer er komplisert og tidkrevende. I mellomtiden lever hele generasjoner fra dag til dag i håpløshet. I desperasjon tyr mange til flukt i håp om bedre muligheter. På vandring mot det uvisse, utsatt for kyniske smuglere og tragedier underveis, eller blir send tilbake som grunnløse flykninger til samme elendighet. Disse er ikke underlagt FNs beskyttelsesparagraf for mennesker på flukt, som den norske asylpolitikken styres etter.
Tallene har også et ansikt
Mediedekning og debatter har mye kunnskapsløs synsing, og kun unntaksvis fokus på enkeltmennesket bak tragediene. I mediaflommen blir det til at de fleste distanserer seg fra det. Men for oss som har møtt ansiktene til de som lever under håpløse levekår, gjenkjenner vi enkeltskjebnene til flyktninger vi hører om.
Unge må tidlig ta del i ansvar for familien. Tapet av å måtte avbryte utdannelsen, overskygges av å måtte skaffe sin egen føde og bidra til skolepenger for yngre søsken. Jenter mest i hjemmetjeneste, mens unge gutter ofte må ty til storbyslummen som alternativ. Der titusenvis vandrer rundt og prøver å selge småtterier. Kanskje nok til ett måltid for dagen, mens de mer heldige har små overskudd de kan sende hjem. Er vel ikke urimelig at de fleste familier drømmer om å kunne sende èn av sine ungdommer til bedre inntektsmuligheter i Vesten. Den inntekt disse deler med familiene sine hjemme, er større enn hele det norske bistands-budsjettet!
Barn som er overlatt til seg selv henger seg også på flykningestrømmen. Barn som er et resultat av fattigdommen. Presentert i den aktuelle dokumentarfilmen «De andre» om enslige mindreårige asylsøkere, settes det fokus på hvilke nye traumer mindreårige utsettes for i årevis også etter at de er kommet til Norge. Når vi møter deres enkeltskjebner kan vi stusse over hvilken medmenneskelig kultur vi står for.
Under våre besøk i COFs prosjektdistrikt har vi møtt alle kategorier av potensielle fattigdomsflyktninger. Vi kjenner de, og har møtt dem i hjemmene deres. Deltatt i begravelse av for mange barn og unge, og sittet ved sykesenger der de ikke har råd til medisiner. Ungdommer vi har fulgt siden barndommen, møter vi nå i storbyslummen på vei til eller fra reisene våre. Tynnere og mer fattigslig enn da de bodde hjemme. Det er når vi reiser hjem fra alle disse enkeltskjebner, vi jobber hardere for å skape håp for flere.
Vi kan ikke redde verden alene
Men vi kan gå sammen med noen av dem – og gi dem håp og muligheter
