Har jeg råd til å bli syk? – Chains Of Friendship

Kan du tenke deg en situasjon der en av dine nærmeste kom ut for en ulykke, et barn fikk store forbrenninger, eller lå i badet febersykdom – og du ikke hadde mulighet til å skaffe hjelp til dem?

Dette opplever familier i Mbengwi hver dag i sine omgivelser. Det eneste de kan gjøre er å la naturen gå sin gang.

Ungdom i arbeidsulykke

Klatrer i palmetre Samson var familiens forsørger, i tillegg til det han og moren skaffet av mat fra åkeren bak huset. Samson er fortsatt en ung gutt. Han måtte slutte skolen for å skaffe penger til familien. Faren er gammel og nesten døv. Moren er mest sliten. Hun kan aldri gi opp uansett alder, hun må bøye sin rygg hver dag år ut og år inn. Der er det snakk om å kjempe for sitt daglige brød. Bokstavelig talt fra dag til dag.

Samson tjente penger på å kappe ned palmenøtter for folk som ikke selv kan eller våger å klatre opp i de høye palmekronene. Det er en tung jobb 10-20 meter over bakken. For den jobben tjente han et par kroner – de dagene noen hadde bruk for ham. En formiddag falt han ned. De fleste dør av det. Men han var «heldig». Ble bare mørbanket og brakk en arm. Riktignok på 3 steder så beinpipene stakk ut, sa ungene som flokket seg rundt ham. Naboene fikk tak i en motorsykketaxi, og vennen Chick satt bak ham og støttet den skadede armen mens de humpet seg til sykehuset i Acha. Selv om Acha er deres største sykehus, hadde de ikke kompetanse og utstyr til såpass kompliserte brudd. De sier han bør sendes videre til storbyen Bamenda. Fortvilelsen i ansiktet til både mor og sønn er ubeskrivelig. Sønnen fordi han kan risikere å bli ufør om han ikke blir operert, og dermed havne enda lenger ned på fattigdomskurven. Begge er fortvilet fordi det er helt uoverkommelig å skaffe penger til behandling. Skulle de likevel få hjelp fra mange hold, vil de havne i langsiktig gjeld uten å ha inntekt å betale tilbake med. Hvem skal skaffe inntekt i det hele tatt når sønnen er ufør i lengre tid? En hverdagssituasjon for mange.

Nær ilden

Ved gruen Alle koker på åpen grue midt på kjøkkengulvet. Til tross for stekeos og røyk på kjøkkenet er det ofte familiens samlingssted. Det tar lang tid å forberede maten og mange hjelper til. Både store og små barn beveger seg på kryss og tvers rundt bålet. De kan gjerne spare lampeolje om kvelden hvis de sitter samlet rundt bålet. Om de skal utenfor lyssirkelen må de likevel tenne parafinlampen.

Anny har som alle barn mange oppgaver, og hun fyller parafin på lampen før det blir mørkt. Hun søler litt av parafinen utover kjolen. Hun setter lampen fra seg og fortsetter med sine andre gjøremål. Snart skal hun utenfor og hente mer vann. Hun tenner lampen, samtidig som kjolen settes i full fyr. De rundt henne sliter for å trekke kjolen av, men det går for lang tid. Anny er forbrent over hele fronten av kroppen sin. Hun skriker av smerte. Familien er i sjokk. Noen klarer å skaffe transport og bringer henne til sykehuset i Acha. Jeg ser henne der. Forskremt og med store smerter. Ved siden av ligger en annen jente med lungebetennelse og hivende pust. Det er bare de to på avdelingen, i jernsenger som er altfor stor for dem. Familien har flere som kan låne dem penger til smertestillende og sykehusoppholdet. Anny vil sannsynligvis bli merket for livet, for det kosmetiske har de ikke råd å tenke på. Men hvor lenge må fattigdommen holde de nede mens de betaler tilbake gjelden?

En fødsel kan ikke vente

Mor m nyfødt Den unge moren skal føde sitt tredje barn, så hun vet hva hun går til. Hun venter i det lengste med å reise til fødeavdelingen i tettstedet Mbengwi, slik at oppholdet ikke blir altfor dyrt. Men plutselig skjer alt fort. Mannen og søsteren hjelper henne ned til hovedveien. Der håper de det kommer transport snart. Ingen velutstyrt ambulanse eller taxi som kommer når du ber om det. Men en motorsykkeltaxi i det minste. De er det mest vanlige, ellers kan de jo regne med at taxien forlanger å fylle opp bilen før han kjører dem. Men heller ikke motorsykkel dukker opp i kveld. Det er mørkt og det er regntid. Det er faktisk stupmørkt og regnet er som hele syndefloden samlet. Veene kommer tettere og tettere. Skal hun føde her i sølen? Endelig kommer en motorsykkel som noen har hentet. De binder den fødende fast til sjåføren slik at hun ikke skal falle av og racer avgårde til fødestuen. Alt går bra denne gangen også. En hverdagslig episode i deres liv.

Fullt så bra gikk det ikke for en annen fødende. Også hun hadde født før, og kunne nå reise til den nye helse- og fødeklinikken som Plan har bygget for dem langt ute i Bome. Fødselen gikk fint og hun fødte en velskapt gutt. Men morkaken ville ikke følge samme veien, og sykepleieren klarte ikke å hjelpe henne med de midler de hadde der. Klinikken hadde ikke lege tilgjengelig, så da var det ut på veien for å komme til klinikken i Mbengwi. Transporten sier historien ingenting om, men om det er hompete på andre veier blir man kastet opp og ned på denne veien. Hvordan det føltes i en slik tilstand kan man prøve å forestille seg. Sykehus barselstue Vakthavende lege i Mbengwi var ikke på sykehuset. De prøvde å spore ham opp og han lovet å komme. Var visst i storbyen i privat ærend. Fortvilelsen økte på sykehuset. Moren fikk surstoff. Til slutt så de ingen annen utvei enn å sende henne i skrangletaxi til storbyen Bamenda. Hun døde på veien, av blodtap og mangel på oksygen. Legen er rapportert og kan vente seg et etterspill. Men det hjelper lite for familien og flere morløse barn.

Bildet viser barselstuen i Acha. På vårt besøk sto barnesengen tom, men på benken ved siden av lå fortsatt 2 nyfødte tvillinger som hadde dødd om natten. Fordi sykehuset ikke har kuvøse. Sykehuset viste stolt frem det nye solcellepanelet, som kan skaffe nødstrøm til varmelamper for nyfødte når strømmen går.

En verdig slutt?

Mr.Zyprian var hele dalens lokale rørlegger. Han jobbet som frivillig gjennom Plan og for landsbyene generelt. Han var i aktivitet både sent og tidlig. Bygget ut nye vannledninger så kvinner og barn skulle slippe å bære vann så langt. Og reparerte når det oppsto feil på ledningsnettet. Intensjonen når bistandsorganisasjoner bygger ut infrastruktur, er at lokalbefolkningen selv skal ta seg av det videre vedlikehold. Zyprian tok seg av det, men betaling fra lokalsamfunnet var det verre med. De er ikke så vant med å tilrettelegge samfunnsmessige fellesfunksjoner, men de er på vei til å lære det. Det siste året har Zyprian sett mer og mer skranten ut. Men han skulle ut på jobb. Ingen skulle si at han ikke klarte seg. Og det var jo så mange reparasjoner han skulle fixet – alle ventet på ham. Det er rart med det når man først har vent seg til å få vann nesten til døren.

landevei En dag i januar kom Zyprian på sykehuset i Mbengwi, og like etterpå fikk mange sjokkerte venner meldingen om at han var død knapt 40 år gammel. En melding atlfor mange mottar så altfor ofte på de kanter. Så historien kunne ende her.

Men de skulle også få ham hjem til begravelsen. En seremoni de legger veldig stor vekt på skal være preget av ærbødighet og stor markering i deres samfunn. Det var ingen penger etter Zyprian og nærmiljøet var like tom. De hadde ikke råd til å frakte ham hjem i en bil, de måtte lage en båre og trille ham hjem oppå en sykkel. Langs veiene han pleide å gå hver dag, og mellom folkene han pleide å hjelpe til sin aller siste dag. Var det slik han ville de skulle sett ham på sitt siste? Var det en verdig måte å avslutte sitt liv på? Lokalsamfunnet søker fortsatt hans etterfølger, og vannledningene står og lekker. Folk sier han døde av fattigdom når de ikke kan forklare hvorfor. Fattigdommen har mange ansikter.

Vi kan være med å bringe mange ut av fattigdom og uverdige livssituasjoner!