Troverdighet i bistandsarbeid

Norge har stort giverhjerte til bistand. Mange ville delt enda mer av sin overflod om de var trygg på at hjelpen kom frem til de man egentlig vil støtte – de fattigste. Hvordan har Chains of Friendship møtt dette? 

Fornuft og følelser

Ikke en TV serie med samme navn, men viktige ingredienser i bistandarbeid. Det er våre følelser som blir revet med av triste barneøyne, som de fleste bistandsorganisasjoner bruker i sin markedsføring. Det er den følelsen som får de fleste til å åpne lommmeboken og vil dele med det stakkars barnet. Men det skjer vel aldri at det stakkars barnet får noe direkte. Istedet bruker man barnet som virkemiddel for å få penger til forbedringer i barnets miljø. Bare positivt så lenge målet helliger middelet.

I COF har vi valgt å satse på barnas mødre,  som det sterke ledd som kan bringe barna og sine familier ut av fattigdom. Ikke like lett å få folk følelsesmessig engasjert i kanskje. Men desto mer effektive resultat!

Utfordringen er at for å utbedre noe i et lokalsamfunn, må man ofte gå via mange involverte ledd før pengene skal brukes av de de er ment for. I heldigste fall med et kalkulert frafall gjennom alle leddene på veien. I uheldigste fall med et så stort apparat involvert at det blir uoversiktlig å finne ut tilstrekkelig hva som skjer.  Da blir også korrupsjonsrisikoen større.  Det er dessverre sistnevnte historier som blåses opp media,  og bra er det at det settes lys på.  Men den andre negative effekten er at det skaper skepsis hos folk flest til om det nytter å gi.
Rapporter er tørt stoff

Bortsett fra folk med spesiell interesse,  har folk flest liten innsikt i hva som faktisk skjer med norsk bistand bortsett fra når det er skandaleoppslag eller TV-aksjoner.  På Norads nettsider kan man finne et vell av rapporter,  det samme kan man finne internasjonalt.  Evalueringsrapport fra regjeringens Rattsøutvalg over bistandsorganisasjoner fra 2011 viser fortsatt svakheter ifht åpenhet til pengeflyt, dokumentasjon av drift, målbare resultater, og for liten innsats i forberedelser innen prosjekt startes.

COF satt seg inn i utallige faktarapporter før organisasjonen ble etablert i 2008.  Vi brukte 2 år på forberedelser, kartlegging av behov, og tilrettelegging av hvordan det skulle driftes. I tillegg til den lokalkunnskap vi hadde gjennom mange års opphold i lokalmiljøet. Vi konkluderte med at om vi skulle klare å skape troverdighet som ny bistandsorganisasjon,  måtte vi vise full åpenhet til alle deler av vår virksomhet.  Vi måtte også samarbeide direkte med de som skulle bruke hjelpen for å redusere svinn på veien.  Og vi måtte ha gode rapporteringsrutiner for å unngå korrupsjonsrisiko.

 

Troverdighet

Vi er stolt over å kunne si idag etter nesten 5 års drift at vi har tilrettelagt for å skape en slik troverdighet. Våre månedlige rapporter der alle involverte ledd har full innsikt,  har resultert i at ingen kroner er gått tapt eller forsvunnet på veien.  Dermed er alle penger gitt til COFs mikrolånkapital inntakt og kan gjenbrukes kontinuerlig til de fattiges egen fattigdombekjempelse.  En benyttelse som fremmer stolthet hos mottakerne, istedet for ydmykende almisser.  Gjennom vår utfyllende dokumentasjon på våre nettsider,  gir vi også publikum og offentlige etater innsikt i hvordan vi driver og hvilke målbare fremskritt som skapes hos de som får nytte av hjelpen.

Hva med administrasjonskostnader mange ikke ubegrunnet er skeptisk til? Hos COF beløper disse kostnader i Norge seg stort sett til årsgebyrer for å være registrert i Brønnøysund,  domène for vårt nettsted,  og en symbolsk revisorregning. Alt annet er gitt som frivillig innsats og gratistjenester. Mens i prosjektdistriktet lønner vi 2 lokalansatte og et beskjedent beløp til drift av deres opplærings- og oppfølgingsprogram. Informasjon som hele tiden er åpent tilgjengelig på våre nettsider under RESULTAT.

 

 Troverdig drift av oss – gir mest effekt for de fattige