I samfunn der man er så sårbar på overlevelse, er det forståelig at deres tradisjoner har måtte prioritere overlevelse fremfor hva barnet måtte føle eller ønske. Til tross for det er det lite sutring men veldig mye glede!
Felles ansvar
Som spebarn er de aldri alene. De roer seg med èn gang de blir løftet opp på ryggen, og det er svært lite spebarnsgråt å høre. Det er heller ikke aksept for å gråte etterhvert som de vokser til, da blir de øyeblikkelig hysjet ned. Om dagen er de alltid sammen om aktiviteter, og om natten sover de mange sammen. Alltid fullt påkledd, siden det er kaldt om natten. Barna lærer veldig tidlig å ta vare på hverandre. Både storfamilien og naboer viser stor omsorg for alle barna i deres omgivelser, og tar gjerne til seg andres barn når behovet tilsier det.
Lek og plikter
I den grad de får tid til å leke, må de finne på ting selv. Gutter liker å lage biler av bambus, eller «slå på hjul» med pannelokk. Mens jenter stort sett er barnevakt for de som er enda mindre. Allerede før de går på skole om morgenen, må de delta i matlaging, hente ved eller vann, eller stryke skoleuniformen. Alle lærer veldig tidlig å vaske sine egne klær, og de større barna må selv sørge for at de er ren og pen til skoledagen. Etter en lang dag på skolen må de delta i de huslige plikter igjen til solen går ned. Da kan de sette seg til med lekser i lyset av en svak oljelampe. Måltider inntas rundt gruen, et samlingspunkt for hele familien. De går tidlig til sengs og er oppe ved soloppgang igjen. Hutrende i den kjølig morgenluften.
Barnefordelingssaker
Det er alltid fars familie som bestemmer over barnas skjebne, dersom en av foreldrene dør eller når foreldrene skilles. Det kan medføre at når barnet står midt oppe i sorgen ved at den ene forsvinner, kan farens familie velge at søskenene skal splittes og fordeles hos ulike slekninger. Så de mister kontakt også med den gjenværende av foreldrene og resten av sin nærmeste familie. Særlig hvis farens familie mener at moren ikke er istand til å skaffe nok mat (og hvertfall ikke skolegang) til alle, eller at faren ikke føler seg bekvem med å ta seg av mindreårige. Sikkert fornuftig i noen sammenhenger, men alltid traumatisk for barna. 
Det er mange som er omplassert selv i våre nære omgivelser når vi er på besøk. Lille Clinton ble plassert hos sin bestemor da faren ikke klarte å ta seg av ham. Gerard ble plassert hos slektninger da faren fant en ny kone. Mens Ziggy ble omplassert hos slektninger han aldri hadde møtt i en annen del av landet da faren døde. Alle 3 med mødre som både ønsket og var i stand til å ta seg av dem. Listen over slike historier er lang. På bildet Gerard med lekebiler de selv har laget av bambus.
Vårt ønske er at kvinner skal kunne bli såpass økonomisk selvhjulpne at det ihvertfall ikke skal være deres økonomiske begrensning som skal være til hinder for at de skal kunne ha omsorgen for sine barn om de blir alene. Så får vi håpe at den trygghet de nå opparbeider gjennom kunnskap og kvinnefelleskapet kan gi dem styrke til å kjempe for juridiske rettigheter på sikt.
Barna er fremtiden
