Investering i husdyr og spesielt griseavl er den satsing som gir størst gevinst i lokalsamfunnet. Ca. halvparten av låntakerne investerer i griseavl, og er derfor den satsing det støttes tyngst opp under så langt.
Griseoppdrett
Inntektsutvikling vil i starten være knyttet til primærnæring, siden det er det nivået de kan mestre på det nåværende tidspunkt. Og som det er tilgjengelig kompetanse på i lokalmiljøet. Griseoppdrett har utfra lokal erfaring gitt mest forutsigbar gevinst, og som lånetilgang nå kan gi mulighet til å investere i. De fleste invester i 1 griseunge (purke), som er ca. 2 måneder ved innkjøp. Ved 9 måneder blir de inseminert, og gir avkom nesten 4 måneder senere (3 måneder – 3 uker – 3 dager for å være nøyaktig!) Først etter 3 måneders fòring av avkommet kan de selges. Dvs. hele investeringsperioden vil være ca. 13-15 måneder avhengig av hvor lenge de fòrer avkommet.
I hele den perioden vil de også trenge tilskudd av kraftfòr. Jo mer nøye man er med riktig fòring, jo mer kan de høyne resultatet. Siden utgifter til fòr også er en utfordring i tillegg til lånekostnadene, har Chains of Friendship avsatt en del av prosjektmidlene til innkjøp av et fòrlager. Spesielt tilegnet programmets låntakere, der de også kan signere for uttak og betale underveis i låneperioden. Hensikten er å underbygge forutsetningene for at de som investerer i griseavl skal lykkes best mulig med sine investeringer. Fòrlageret kjøres som seperat prosjekt, og vil bli omtalt i egen artikkel.
For å sikre avlen legges det stor vekt på kunnskapsutveksling og oppfølging. Vår lokalt ansatte reiser rundt til alle gruppen kontinuerlig, der han kontrollerer og gir veiledning i vedlikehold og fòring. Det er avtalt egne ordninger for veterinær og vaksinasjonstilbud for lånegruppene. Et kritisk punkt er ved fødslene, så da vil det følges ekstra tett opp og gis ekstra undervisning.
Når de selger avkommet, selger de alle handyr (råner) men beholder èn (eller et par om de har råd) av griseungene som kan avle nye kull (purker). På den måten kan de bygge en større stamme, og alltid ha et nytt avlsdyr når de gamle må selges. Noen aler også opp handyr for kjøttmarkedet, men det krever mye fòr. Og av den grunn ikke så aktuelt for de fleste i oppstarten. Når de har kommet litt lenger i sitt oppdrett og slipper å investere i dyreinnkjøpene, kan de låne til større volum av kraftfòr og dermed øke produksjonen ytterligere. Også til aling av kjøttproduksjon. Inntil de kan skape såpass overskudd at de kan slippe å låne til produksjonen, men kan skape hele inntekten ved egen hjelp. Da er de kommet over på en selvbærende næring innen dette området.
Avsetning ved salg ansees ikke som noe problem uansett hvor mange og hvor stor produksjon det kan bli av griseavl i distriktet. Det meste selges til innkjøpere fra byen(e), hvor det er et umetttelig marked. På sikt kan det også utvikles egen distribusjon som selvstendig næringsvirksomhet for lokalsamfunnet.
