Vi i Vesten har selv fått drahjelp til å bygge opp dagens levestandard, og i løpet av et par generasjoner gitt millioner av gårsdagens fattige mulighet til å arbeide seg opp til dagens velstand.
Vår felles historie
Mye av den Vestlige velstand ble i flere hundre år hentet fra dagens fattige deler av verden. De fleste land i Europa og de mer velstående land på det Amerikanske kontinent (mer enn USA) har utnyttet ressurser fra alle de deler av verden som idag henger etter i fattigdom. Når man ser den pomp og prakt de fleste europeiske land kan fremvise gjennom de siste hundreårene, har de ikke hatt råd til å bygge det pga landets egne naturrikdommer. Men fordi de har hatt kolonier de kunne hente gratis rikdom og arbeidskraft fra, og faktisk fortsetter med selv om kolonitiden formelt er opphørt. Nå er vi ikke like prangende i Norge, men vi har fått drahjelp av den europeiske velstanden før vi fikk oljerikdom til å strekke oss enda lenger på egenhånd. Har vi glemt hvordan vi som ulike folkeslag er kommet hit? Og gir det oss et medansvar overfor de som fortsatt henger etter i fattigdomsåket? nnnnnnn
Verdenspolitiske spill
«Når man ser tilbake på Marchall-hjelpen som fikk Europa til å utvikle sin velstand for bare et par generasjoner siden, er det et paradoks at WTO-reglene idag hindrer Afrika i å få slippe til med samme muligheter. Land som er blitt rike trekker idag stigen opp etter seg ved å nekte de fattige virkemidlene de selv brukte for å bli rike». Sier en artikkel i Bistandsaktuelt nylig. Som også tar for seg den hvordan den norske og internasjonale politikken i dagens samfunn velger å satse.
Alle internasjonale rapporter viser at det er en viss fremgang i fattigsdomsreduksjon i verden, som i stor grad skyldes den kraftige fremgangen i China og Sørøst Asia. Mens i Afrika økte antall mest fattige med 100 millioner fra 1990 til 2005! En annen rapport fra NGO Pulse med tittelen «Africa is hungry, How woman can make a difference» påpeker at 1/6 av verdens befolkning lider av sult mens 1/3 av verdens barn lider av underernæring. Den samme artikkel hevder at veien å gå er å tilrettelegge for at kvinner kommer mere på banen.
Den norske prioritering
Under Solheims 3 K’er «Klima, Konflikt og Kapital» utgjør Norges politiske valg idag å bearbeide årsakene til fattigdom gjennom globale politiske påvirkninger. » Uten disse forutsetninger vil man neppe kunne påvirke de store ytre årsakene til at de fattige fortsatt holdes tilbake. Samtidig viser erfaringer fra uavhengige kilder at det internasjonale bistandssystemet har blitt usedvanlig kronglete. Det er mye vanskeligere å få resultater på områder som krever politisk handling enn på områder som krever hakke og spade» sier Solheim.
Hovedvekten av norsk bistandspolitikk er rettet mot de omkringliggende forutsetninger som kan underbygge bedre rammebetingelser for de fattige i verden. I form av institusjonsbygging og politisk påvirkning av bedre rettigheter og fredsskapende stabilisering i fattige land, samt de store bidrag som gis til miljømessig innsats. I stor grad gitt via de store internasjonale organisasjoner som blir stadig mer komplisert og dermed mer uoversiktlig å følge opp. Slike politiske tiltak som krever involvering av G8 landene som sitter med makten og alle andre som blir berørt av konsekvensene av å måtte gi fra seg noen av sine lukurative goder, er såpass komplisert at det ihvertfall vil ta tid å komme til kompromisser. Politikere er som andre folk, de kan være brennende engasjert på viktige tema i verden. Men samtidig må de ta hensyn til at de må foreta valg som følger deres politiske tilhørighet og popularitet for å skape gjenvalg. I mellomtiden sliter menneskene det angår. Og både dagens voksengenerasjon og deres barn kan måtte vente enda en generasjon før de har håp om endringer.
Betydning for små bistandsorganisasjoner
Selv om de fleste bistandsorganisasjoner er politisk nøytrale, er de likevel prisgitt de store politiske svingninger. De fleste norske bistandsorganisasjoner henter mesteparten av sine midler fra det offentlige (Norad). Siden deres tildeling er styrt av den politikk som er gjeldende, er det primært de store organisasjoner som driver institusjonsbygging eller mijørelatert som idag får støtte.
Mens mindre organisasjoner som drives av frivillige ildsjeler, og som ofte jobber med konkrete/målbare fattigdomtiltak her og nå, har ingen tilgang på drahjelp. Slik er det også for CoF, selv om vi har hovedfokus på konkret fattigdombekjempelse (bygger inntekt) sørger for at pengene kommer direkte frem til de som skal ha hjelpen (unngår fordyrende mellomledd og korrupsjon), og kan vise til sporbare resultater uten en krone i tap (en styrke som ellers kritiseres hos mange).
Den fattigdomsbekjempelse vi driver trenger derfor din støtte.
I et medansvar for å gi andre samme sjanse som vi har fått!
