For å gi norske givere bedre forståelse av hverdagen til de vi støtter med oppstartshjelp, vil vi følge noen av låntakerne av mikrolån og deres lånegrupper i deres vei ut av fattigdom og stagnasjon. Margrate er en av dem. Hun har nå startet sitt andre mikrolån.
Våger å satse videre
Margrate er leder av lånegruppe 15 i landsbyen Njindom, som startet opp i september 2009. Hun var tidligere også leder av lånegruppe 6 som var den første lånegruppen som innfridde alle sine lån i 2009. Men siden gruppe 6 var litt avventende til å starte nytt lån raskt nok, gikk hun inn i en ny gruppe som ville starte i samme nabolaget. Det samme gjorde også hennes mann Donatus som også er låntaker i samme gruppe. Det første lånet investerte de i griseoppdrett, noe de har fortsatt med også i lån nr. 2.
Første lån investeres det som oftest i kun 1 griseunge som de avler opp til å få avkom. Hvor mange av avkommet de kan beholde, avhenger av hvor mange de har råd til å fòre. Èn avlsgris kan føde flere kull i året. Når de kan ha råd til å fòre flere avlsgriser, kan de få flere kull med avkom og til ulike tider på året. Dermed kan de generere en mer kontinuerlig og forutsigbar inntekt for familien. Deres andre lån bidrar til at de kan ha mulighet til å fòre flere avlsgriser, og dermed øke sitt inntektsgrunnlag.
Stor familie og stor ansvar
Margrate og Donatus har 9 barn og 5 barnebarn. Det er kun yngstemann Emaco av barna som fortsatt bor hjemme. De andre barna har reist til byene for å forsøke å skaffe seg sin egen inntekt. De fleste med kun strøjobber som ikke gir de mulighet til å stifte familie eller sin egen tilværelse. Når de kun lever fra hånd til munn, kan de heller ikke bidra til familien hjemme. En av de voksne døtrene er enke med 5 mindreårige barn. Hun har fått jobb som hushjelp i storbyen Douala. Der kan hun ikke ta med sine barn, så de må oppfostres hos besteforeldene. Margrate har dermed fått ansvar for sitt andre barnekull som krever mat og utdannelse.
Familien vil nå bruke all sin innsats på sin 16 år gamle sønn Emaco, i et forsøk på at han i fremtiden kan hjelpe familien til en bedre levestandard. De vil derfor bruke all sin inntekt på en høyest mulig utdannelse for ham. Selv ønsker han å bli flyger, men foreløpig må han fullføre videregående. På spørsmål til familien om hva de senere ønsket å forbedre når de hadde nok inntekt til å dekke barnas skolegang og en medisinsk nødreserve, svarte unggutten at da ville de dele med de som ikke var så heldig i deres nabolag! Overraskende svar når man med våre øyne ser hvilken levestandard de har. Hvor mange av dagens unge (og eldre) ville hatt en slik innstilling? Setter ihvertfall vår egen kravmentalitet i perspektiv.
Kunnskap er håp for fremtiden
Utdannelse prioriteres svært høyt av alle i lokalsamfunnet, som veien til et bedre liv. Mikrolån og inntekten det genererer gir de mulighet til å la barn og unge fullføre den obligatoriske utdannelsen. Noe 44% må avstå fra ihht landets statistikker. Margrate og hennes lånegruppe er på vei til å sikre denne muligheten for sine barn.
