Da Muhammad Yunus fikk fredsprisen i 2006 fikk verden virkelig øynene opp for hva Mikrofinans kunne skape av resultater i fattigdoms-bekjempelse. Nylig ble det reist kritiske røster. Men hva ligger bak?
Mikrofinans som globalt virkemiddel
Fra sin spede start i Bangladesh under hungersnøden i 1972, bygget Yunus opp en enkel metode for å gi de fattigste mulighet til å låne små oppstartsmidler slik at de kunne starte sin egen inntektsutvikling. Uten å måtte gå via grådige utlånshaier der de sto igjen uten egen gevinst. Etterhvert, og spesielt etter fredsprisens publisitet, har dette blitt en metode som er tatt i bruk med vellykket resultat i hele den fattige del av verden. Og gitt millioner av mennesker mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom ved egen innsats. Mikrofinans er det virkemiddel som er mest sporbart og gir minst svinn av alle de bistandsmetoder som er prøvd. Nobelkomiteen ga derfor grunnleggeren av denne metoden den prestisjetunge anerkjennelsen Nobels Fredspris, med den bakgrunn at bekjempelse av fattigdom er ett av de viktigste forebyggende virkemidler for fred i verden. Muhammad Yunus var på popularitetens tinde!
Kritikk og fallhøyde
Ikke desto større var fallhøyden da det ble reist kritikk til hans troverdighet på tampen av fjoråret, og kritikk til mikrofinans som ikke entydig rosenrødt. NRK Brennpunkt med tittelen «Fanget i Mikrogjeld» hadde drevet resurch og funnet låntakere som snarere hadde fått et betalingsproblem for å betale lånet, enn en bedre økonomi. Siden forfatter av herværende webside ikke har sett TV-programmet (var i Kamerun på det tidspunkt), kan vi ikke kommentere deler av det som ble tatt opp i programmet. Men vi kan kommentere hva vi selv ser av erfaring i det mikrolånpårogrammet vi har startet i Kamerun. I et forsøk på mer nyansert vinkling.
God og dårlig forvaltning
Grameen Bank som Yunus stiftet er nå en stor organisasjon, med delegert ansvar for rådgiving og oppfølging av den enkelte låntaker til et mangfold av lånesaksbehandlere. Som i en hver større organisasjon kan disse forvalte de administrative retningslinjer som er besluttet på en både god og dårlig måte. Som i alle organisasjon, også i Vesten. Vi har ikke til strekkelig innsikt i aspektene som ligger bak hvorfor noen låntakere havner i en feil situasjon istedet for det som var intensjonen. Det tar mye lenger tid å komme under huden på de praktiske forhold i et utviklingsland, enn et kort journalistopphold. Selv etter 10 års egen erfaring fra vårt prosjektområde i Kamerun dukker det opp stadig ny forståelse. Og da lever vi tross alt sammen med lokalbefolkningen og kommer tett innpå deres virkeligehet, og ikke distansert plassert på hotell og bare oppsøker befolkningen.
Våre egne erfaringer
Da vi startet de første lånegrupper for 3 år siden, måtte låntakerne virkelig slite for å tilbakebetale lånene. De skulle tross alt starte nedbetaling før investreringen kunne selges og gi gevinst. Av den grunn drev vi intensiv motivasjon og fortløpende oppfølging for å følge de gjennom den første låneperioden. Ett av virkemidlene var å spørre hva den enkelte gjorde for å skaffe avdragspenger, og spre de gode idèeene til alle lånegruppene. Det sporet også til kreativitet når de fikk idèer fra andre, som de videreutviklet selv. Vi motiverte også til at en ekstrainnsats nå (mer enn vanlig) ville gi gevinst etter en stund. Denne erfaring har også blitt videreformidlet til nye lånegrupper som har startet senere, og lettet litt på deres oppstartsperiode. Når grupper starter sine lån nr.2 osv. har de fått bedre grep om metodene som skal til, og blir entusiastisk til at dette ser ut til å gi dem håp ut av fattigdommen. Et fåtall låntakere har imidlertid hoppet av programmet, de syntes det ble for vanskelig. Men slik er det i alle samfunn, noen har mer pågangsmot og innsatsvilje enn andre. Og dermed variabelt grunnlag for å skape resultater.
Den erfaring vi selv har sett, er at låntakerne gjør en intensiv innsats rett før markedsdag (1 dag i uken) der de kan selge småting for å skaffe penger til låneavdraget (o.a.). Under våre besøk de 2 siste år har vi derfor motivert til at de må se på utvidelse av inntektsutvikling som en heldags og full ukes virksomhet. De må venne seg til at det å jobbe på åkeren eller andre ting som kan skape inntekt, ikke lenger bare skal gjøres den tid det tar for å skaffe mat på bordet (eget forbruk). Om de istedet jobbet med det samme hele dagen og hver hverdag, vil de kunne produsere langt mer og dermed større omfang av hva som kan selges. Selv vår lokalt ansatte fikk en a-ha opplevelse ved en slik tankegang, men er nå flink til å motivere lånegruppene under sine ukentlige oppfølgingsmøter. Men vi ser at dette vil det ta tid for lokalbefolkningen å venne seg til. Selv om dette er forhold på landsbygden i Afrika, vil vi tro det kan stilles sammenligninger også til Asia og storbyforhold.
Korrupsjon eller politikk?
I artikkel i Bistandsaktuelt mars 2011 bekreftes det at Yunus ble frikjent av Norad for svindelanklagene som Brennpunkt tok opp. Dermed burde det fra norsk giverside være tilbakevist at det ikke hadde foregått korrupsjon, men det har nok ikke like høy mediaverdi som den stormen anklagene medførte. I Bangladesh har NRK dokumentaren blitt brukt til å nøytralisere Yunus fra et politisk ståsted. På et tidligere tidspunkt drev Yunus knallhard offentlig kritikk av politisk korrupsjon blant de to dominerende partier i Bangladesh, og vurderte å starte et nytt parti selv. En handling som statsminister Sheik Hasina aldri har tilgitt ham, ifølge artikkelen. Regjeringstro medier i Bangladesh har blåst dette opp som en stor svindelsak, som resulterte i at statens styrereprersentant i Grameen Bank hentet frem en gammel lovhjemmel om at personer over 60 år ikke kunne lede slike organisasjoner. De politiske motstanderne har derfor kvittet seg med en brysom kritikker, ikke pga påvist lovbrudd men som alderstvunget avgang. Yunus har nå reist sak mot sine kritiere, så resultatet gjenstår å se.
Kritisk oppfølging er sunt – men det må ikke overskygge hensikten for de fattigste
