Selv ved svært god indre kvalitetskontroll og tilrettelegging, kan låntakerne i vårt mikrolånprogram bli utsatt for ytre risikofaktorer som setter de ett steg tilbake for en stund.
Svineepidemi ga tilbakeslag
Med noen års mellomrom har lokalbefolkningen vært vant med at det oppstår epidemiske sykdommer på deres husdyrbestand. Sist sommer rammet en svineepidemi igjen, med alvorlige følger også for mange av låntakerne i vårt mikrolånprogram. Foreløpig har vi ikke oversikt over antall av svinebestanden som gikk tapt, men vil prøve å innhente den informasjonen under vårt neste besøk til prosjektdistriktet i november 2010.
Det var bare de voksne dyr som ble rammet og døde, mens ungdyrene unnslapp sykdommen. Det betyr at det er de hardt opparbeidede avlsdyrene mange har mistet. Mange av de første låntakerne hadde heldigvis beholdt ungdyr for å utvide bestanden, som nå må bringes opp til nye avlsdyr om noen måneder. Nye låntakere som investerte i svineavl ble ikke tilsvarende rammet, siden de fortsatt bare har ungdyr. Epidemien gikk over av seg selv etter et par måneder, og alle er nå igang med fornyet oppbygging av det som gikk tapt.
Ellers er det hønseoppdrett som er mest utsatt for sykdomsepidemier, som er grunnen til at så få velger det som inntektsinvestering.
Forebyggende muligheter
I vår dialiog med prosjektdistriktet er dette noe vi har vært sterkt opptatt av siden oppstarten, slik at risiko for svinn kunne begrenses dersom sykdom skulle oppstå. Helst skulle vi sett at det fantes vaksiner de kunne satt på alle dyr som vil ha preventiv virkning. Men det koster, og da vegrer de fleste å vaksinere inntil det blir helt nødvendig. Om ett dyr blir sykt, har de innført rutine for å kontakte vår lokalt ansatte eller direkte til veterinær som vi har avtale med (bl.a en av låntakerne i gruppe 13). Men når slike epedimier rammer står de mer maktesløs.
Epidemiene rammer ikke bare lokalt når de oppstår, men over hele landet og langt ut over alle landegrenser på det Afrikanske kontinent. Når slikt skjer i Vesten, setter myndighetene inn raske tiltak med vaksinering og nødslakting i stor skala der risiko kan påvises. Dette har ikke myndighetene tilsvarende kapasitet til i Afrikanske land. I vår bekymringsfulle kontakt med prosjektdistriktet i sommer, prøvde vi å få iverksatt massevaksinering raskt, men vaksiner lot seg ikke oppdrive.
Istedet arrangerte Chains of Friendship flere fellesmøter for kunnskapsutveksling med representanter for hver av lånegruppene, i tillegg til hyppigere besøk rundt til familiene som var utsatt. Spesielt stell av dyrene og hygienetiltak av omgivelsene og karantenebeskyttelse ble iverksatt. Ikke bare for de som er med i låneprogrammet men også hele lokalsamfunnet. Dette er tiltak de nå vil videreføre også som en permanent forebyggende beskyttelse, og kanskje bli bedre rustet i det daglige fremover og når nye emidemier dukker opp igjen.
Under vårt neste besøk til prosjektdistriktet i november 2010 vil vi prøve å skaffe mer systematisk kartlegging av hendelsene, og se om det er mulig å styrke forebygging ytterligere fremover. Gjerne også vha kunnskaper som kan formidles på tvers av geografien.
Selv om dette var ett steg tilbake for noen, har det blitt to steg frem ifht kompetansespredning for hele lokalsamfunnet. På veien mot selvstendig videreutvikling.
